Nedgravde containere – det usynlige problemet under bakken

På bakkenivå er det ikke mye å se: et lokk, en innkastluke og kanskje noen få beholdere. Resten befinner seg under bakken.

Det er nettopp den største fordelen med nedgravde containere – men sett fra operatørens side kan det også være en utfordring. Når avfallet forsvinner under bakken, forsvinner samtidig mye av informasjonen om hvor mye avfall som er i containeren, hvem som bruker den og når den faktisk må tømmes.

Så lenge alt går etter planen, er det ikke noe problem. Utfordringen oppstår når man må ta en beslutning:

• Skal containeren tømmes nå?
• Kan den vente litt til?
• Hvem bruker egentlig dette innsamlingspunktet?
• Hvorfor skal to virksomheter som bruker de samme containerne, betale samme andel når den ene bruker dem flere ganger så ofte?

Containeren selv kan ikke svare på noen av disse spørsmålene. Elektronikken kan gi operatøren dataene som trengs.

Først: problemet med tømming

Se for deg et innsamlingspunkt med flere nedgravde containere. Operatøren må planlegge tømmingen og har to muligheter.

Den første er å følge en fast tømmerutine – ukentlig, annenhver uke eller månedlig. Det er enkelt, men har en åpenbar begrensning: rutinen vet ikke hvor mye avfall som faktisk er i containeren. Én kan være nesten full, en annen halvfull og en tredje nesten tom. Tømmebilen kommer likevel etter kalenderen.

Alternativet er å kontrollere containerne på stedet. Men da oppstår et annet spørsmål: hvorfor kjøre ut bare for å kontrollere noe som kan måles automatisk?

En nivåsensor gjør det mulig å overvåke containeren på avstand. Operatøren åpner plattformen og ser den aktuelle statusen. Når fyllingsgraden nærmer seg den fastsatte terskelen, kan tømming planlegges. Er containeren fortsatt langt fra full, er det ikke nødvendig å sette opp en tømming bare fordi et visst antall dager har gått.

Poenget er ikke å erstatte tømmerutinen. Det handler om å gjøre den mer fleksibel ved å basere den på faktiske forhold.

Det handler ikke om å tømme oftere. Det handler om å tømme når det faktisk trengs.

Det andre problemet er mer interessant

Tenk deg at to eller tre virksomheter bruker det samme innsamlingspunktet og har tilgang til de samme containerne.

Virksomhet A bruker punktet svært ofte. Virksomhet B bruker det bare av og til. Hvis kostnadene deles likt, betaler begge det samme – uavhengig av hvor ofte de faktisk bruker infrastrukturen.

Det kan være praktisk. Det er ikke alltid rettferdig.

Et annet prinsipp er mulig: jo mer du bruker infrastrukturen, desto større andel av kostnadene kan du betale. For å bruke en slik modell må man imidlertid først vite hvor ofte hver bruker faktisk benytter infrastrukturen.

Her kommer adgangskontrollen inn. Hver åpning kan knyttes til en bestemt autorisert bruker. Systemet registrerer dermed ikke bare at containeren er åpnet, men også hvem som åpnet den og når.

Etter én måned har man en brukshistorikk. Etter flere måneder begynner det å tegne seg mønstre. Først da kan man vurdere en modell for kostnadsfordeling basert på faktisk bruk av infrastrukturen.

Det betyr ikke at systemet fastsetter gebyrene. Det gir operatøren data som tidligere rett og slett ikke var tilgjengelige.

Hva om noen bruker containeren som ikke skal ha tilgang?

En nedgravd container kan stå ved en vei, en parkeringsplass, en butikk eller et annet offentlig tilgjengelig sted. Uten adgangskontroll har operatøren liten kontroll over hvem som bruker den – i praksis kan den være tilgjengelig for hvem som helst.

Når et problem oppstår, kan det derfor være vanskelig å svare på et grunnleggende spørsmål: kom avfallet faktisk fra brukerne som er knyttet til dette innsamlingspunktet?

Adgangskontroll endrer dette. Bare brukere med riktig autorisasjon kan benytte containeren, og bruken registreres.

Det betyr selvsagt ikke at systemet vet hvilket avfall en bestemt person har lagt i containeren – og det bør man heller ikke love. Det systemet gir, er noe annet: kontroll over hvem som har tilgang til containeren, kombinert med en historikk over bruken.

Det kan være nok til å gjøre et anonymt innsamlingspunkt til infrastruktur som kan styres og følges opp på en mer systematisk måte.

Hvorfor nivåmåling og adgangskontroll utfyller hverandre

Fordi de svarer på to forskjellige spørsmål.

Til sammen gir disse dataene et langt mer komplett bilde. Operatøren kan se at en container er 80 % full og samtidig kontrollere hvem som har brukt den de siste ukene. Man kan følge hvor raskt en bestemt container fylles, og sammenligne bruken mellom ulike innsamlingspunkter.

Med andre ord kan beslutninger tas på grunnlag av faktiske data, ikke bare erfaring og kalender.

Slik oppstod systemet i Przelewice

Dette var ikke et prosjekt som startet med ideen om å «lage en smart container». Problemet var langt mer praktisk.

Flere virksomheter bruker containerne på samme innsamlingspunkt. Containerne er nedgravde, så fyllingsgraden kan ikke vurderes utenfra. I tillegg ligger punktet på et offentlig tilgjengelig sted.

Operatøren trengte derfor svar på to spørsmål: når må containerne tømmes, og hvem bruker dem – og hvor ofte?

Vi kombinerte nivåmåling med adgangskontroll. Sensoren gjør det mulig å overvåke containeren uten å kjøre ut til stedet. Adgangskontrollen registrerer bruken av innsamlingspunktet. Plattformen samler begge typer informasjon på ett sted.

Og det er den viktigste forskjellen: man får ikke bare to uavhengige enheter, men data som kan brukes til å administrere hele innsamlingspunktet.

Hva ser operatøren i praksis?

Tallene over er eksempler. De konkrete reglene for drift og kostnadsfordeling avhenger av systemoppsettet og modellen operatøren velger. Forskjellen er likevel grunnleggende: antakelser erstattes av data.

Hva får operatøren ut av det?

Verdien ligger ikke først og fremst i selve elektronikken, men i noen konkrete fordeler:

• Færre unødvendige kontroller. Det er ikke nødvendig å kontrollere hver container fysisk bare for å vurdere fyllingsgraden.
• Bedre planlegging av tømming. Tømming kan planlegges etter faktisk fyllingsgrad, ikke bare etter kalenderen.
• Mulighet for differensiert kostnadsfordeling. Når flere virksomheter deler et innsamlingspunkt, kan historikken over åpninger danne grunnlag for kostnadsfordeling etter avtalte regler.
• Begrenset tilgang for uvedkommende. Containeren kan gjøres tilgjengelig bare for brukere med riktig autorisasjon.
• Brukshistorikk. Operatøren kan se ikke bare dagens situasjon, men også hvordan innsamlingspunktet har vært brukt over tid.

Hva med selve installasjonen under bakken?

Dette er delen man ikke ser på skjermen. Elektronikk som monteres i en nedgravd container, må håndtere forhold som normalt ikke finnes i en vanlig beholder over bakken.

• Dekningsforholdene kan være mer krevende. Betong, jordmasser og metallkonstruksjoner kan dempe signalet.
• Sensorens plassering og vinkel er viktig. Sensoren måler avstanden til avfallsoverflaten, og geometrien i kammeret påvirker derfor målekvaliteten.
• Batteridrift er spesielt viktig. Å trekke kabler til den nedgravde delen av et eksisterende anlegg kan være både kostbart og upraktisk.
• Service må kunne utføres uten demontering. Tilgang til enheten bør ikke kreve at hele containeren løftes opp eller at det brukes spesialutstyr.

Å ettermontere elektronikk i en nedgravd container handler derfor ikke bare om å montere en sensor. Hele installasjonen og driftsløsningen må tilpasses det konkrete anlegget.

Man trenger ikke bygge alt på nytt

Dette er spesielt viktig for eksisterende innsamlingspunkter. Nedgravde containere er en investering som skal vare i mange år. Hvis den eksisterende infrastrukturen allerede fungerer, er det ingen grunn til å bytte den ut bare fordi operatøren ønsker mer informasjon.

Elektronikken kan legges til som et nytt lag i den eksisterende løsningen. Containeren beholdes. Lokket beholdes. Den eksisterende infrastrukturen beholdes.

Det som kommer i tillegg, er muligheten til å måle, identifisere autoriserte brukere og overvåke anlegget på avstand.

Fra container til system

En nedgravd container er i seg selv en løsning på et plassproblem. Elektronikken løser et annet problem: mangelen på informasjon.

Uten elektronikk vet operatøren hvor containeren står og når rutinen sier at den skal tømmes. Med elektronikk kan operatøren vite langt mer: hvor full den er, når tømming sannsynligvis blir nødvendig, hvem som bruker innsamlingspunktet, hvor ofte det brukes og hvordan bruken endrer seg over tid.

Derfor ser vi ikke elektronikken bare som et tilbehør til en nedgravd container. Vi ser den som en måte å gjøre eksisterende underjordisk infrastruktur til en kilde til informasjon som kan brukes til å administrere den bedre.

Problemet er ikke at du ikke kan se containeren. Problemet er at du ikke kan se hva som skjer med den.

Hva dette betyr for montering under bakken, står på siden adgangskontroll for nedgravde containere. Slik fungerer selve nivåmålingen: Nivåsensor. Om adgangskontroll og registrering av bruk, se Hvem betaler for andres avfall.